Hardangervidda

Fagerheim fjellstugu ble bygd i 1936 av Lars Ødegård fra Geilo, daverende bestyrer på Krækkja Turisthytte. Han var også gårdsbruker på Geilo, med sommerfjøs og stølsdrift på Fagerheim. Beiteretten har tilhørt Fagerheim siden 1972. Under krigen var Fagerheim tatt over av tyskerene. De satt opp flere bygninger på Fagerheim. Men då friheten kom, var fjellstua utvidet og utbedret av vertskapet.

Les mer om de første driverene her: https://blomsetlie.no/Kven/

Hardangervidda dekker et område på over 8000 kvadratkilometer. Vidda ligger i fire fylker og ti kommuner og er dermed den største nasjonalparken i fastlands-Norge. Som navnet antyder, inneholder Hardangervidda langstrakte vidder. Går man nordover fra Nordmannslågen og Bjornesfjorden, er man i selveste hjertet av vidda. Her møter du de lange linjer over sletter, myr og tjønn, hvor ingen bratte vegger eller kraftige profiler bryter horisonten. Det er en ro over landskapet, et opphav som elles er sjelden i den norske fjellverden. For vadefugler og ender er dette et eldorado. Med litt tolmodighet vil du og kunne observere talløse arter fjellfugler.

Hardangervidda byr på store områder med andre naturtyper enn langstrakt vidde. Særleg i vest reiser fjella seg. Her finnes tallrike små vann og mindre, steile nuter som reiser seg i Sandfloeggi og Nupseggi med Store Nupsfonn helt i sør. På vestre Hardangervidda stiger også Hårteigen til værs stupbratt over terrenget rundt. Toppen blir også kallt ”Vegvisaren i vest” og er nok det mest markante landskapstrekket på vidda med en 300 meter høy hoggestabbeprofil. I klarvær kan den ses fra nær hele Hardangervidda, og har til alle tider vært et fast orienteringspunkt for folk på vei over fjellet. Fra Fagerheim kan du greit nå desse toppene: Store Kjeldenut (1452 moh.), Blåfjell (1365 moh.) og Hardangerjøkulen (1839 moh).

På vestre Hardangervidda får ikke vatnet frå dei talløse store og små sjøene inne på vidda renne lenge i fred, før det bærer utfor kanten i større og mindre fossefall og stryk, ned til Eidfjord, Sørfjorden og Røldalsområdet. Bjoreio med Vøringsfossen, Vei med Valurfossen og Kinso med sin perlerad av småfosser er alle døme på hvordan elvene oppfører seg vest på Hardangervidda.

Nord for riksvei 7 endrer Hardangervidda både landskap og karakter. Her er Hardangerjøkulen det samlende punktet i landskapet. Den har flatt topp-parti og tallrike brefall ned til alle sider. Dersom du på nært håld ønsker å se hvordan Norge ble til etter istid, skal du ta deg ein tur rundt Jøkulen (sjå Turtips). Foran Blåisen vil du se en praktfull endemorene, lagt opp av isen for kun ca. 250 år siden. Vi hadde då noen tiår med kaldere klima slik at alle breene i Sør-Norge la på seg, gikk fram og skjøv grus og sten fremfor framrykkende bretunger. Liknende endemorener kan du se rundt alle de større breene i Sør-Norge. 1750-morenen viser også hvor langsomt plantene erobra fjellet. Innenfor grusryggen er det fortsatt kun spredde førekomster av de tøffeste og mest framårstormende plantene, mens det utenfor er et samanhengende vegetasjondekke, dannet gjennom siste 7500 år.

Hardangervidda ligger langt vest i Norge og er prisgitt vestaværet fra Atlanteren. Dette gjør at nedbøren er størst i vest og mindre mot øst. Det er noe av årsaken til at vegetasjonen er frodigere vestpå enn østpå. Fagerheim ligger like øst for værskillet. Svært ofte ser vi skyfronten som ligger i vest, mens vi nyter godværet på øustsiden.

En annen grunn til at vegetasjonen er frodigere vest på vidda, er at den myke skiferen stort sett forekommer i vest. Skifer forvitrar lettere og gir et mer mineralrikt næringsgrunnlag enn det sure grunnfjellet som dominerer på østre Hardangervidda. Dette er blant annet årsaken til at du og finner den mest artsrike floraen på vestvidda. Særleg er området frå øvre Veg og sørover mot Litlos og Torehytten en opplevelse for den som er interessert i botanikk, men hvem som helst kan nyte blomsterprakten! En typisk representant for skiferplantene på vidda er reinrose. Sammen med den finner du gjerne fjellfiol, fjellnøkleblomst, rødsildre, svarttopp, orkideer, myrtevier og rynkevier.

På dei skrinnere slettene østtover er blomsterfloret mindre, og laven blir langt meir dominerende. Den tåler nesten hva som helst av kulde og vind, og finner seg derfor en friplass på snaublåste steder hvor andre gir opp. Særlig er lys og grå reinlav vanlige, sammen med gullskinn og jerveskjegg, alle god vintermat for reinen.

Villreinen er fremfor annet det dyret som preger Hardangervidda. Vi finner her den største villreinstammen i Europa. Reinen trekker over vidda, som den har gjort siden den kom hit etter at istida tok slutt. Om våren trekker den vestover, hvor kalvene blir født på veien, om sommeren er den stort sett i ro, for så å trekke østover når høsten kommer. Årsaken er klar: I vest finner de de beste sommerbeitene med mye gress og urter, mens de østlige, tørrare strøkene har mer lav og mindre snødekke, noe som gjør det lettere å finne vintermaten. Dette er et generelt mønster, det er alltid noern rein som blir tilbake i de litt frodigere områdene på østvidda. På vestre Hardangervidda skal du ikke gå langt før du ser villrein om sommeren, særlig på varme dager når reinen trekker inn på snøffonnene for å kvitte seg med plagsomme insekter.

Bestanden av villrein på Hardangervidda har svingt enormt opp gjennom tidene. I midten av 1960-årene og i begynnelsen av 1980-årene var det over 25 000 villrein i dette fjellområdet på vinterstid. I 1971 var antalet sunket til 6 000, og i to år var villreinen freda for jakt. I 1991 hadde bestanden vokst til mellom 10-11 000 dyr, mens den i 1999 var på rundt 10 000. Nå er det omkring 7 500 vinterbeitende dyr.

Villreinjakten på Hardangervidda samler fleire tusen jegere hver høst. Både den direkte verdien i form av kjøtt og det som følger med på kjøpet, som hytteutleige, transport, salg av jaktkort og liknende, betyr myke for bygdene rundt Hardangervidda. Framtiden for reinen på Hardangervidda er under press med sjukdom. Vi håper også fremtidige generasjonar skal kunne glede seg over villreinen på vidda.

Hardangervidda har en rik og variert bestand av dyr og fugler. Med stort og smått finner vi i dag om lag 100 forskjellige fuglearter og 21 forskjellige andre dyr i området. Den mest talrike gruppen er lemen, selv om det er store svingninger fra år til år. I lemenår vrimlar det av disse smågnagerene. Det er beregnet at den faktiske vekta av lemen er ca ti ganger vekta av heile reinstammen! Når denne bestanden er på topp, blir det også flere rovdyr, som røyskatt og rev. Fjellreven fantes tidlegere over hele Hardangervidda, men er nå blitt svært sjelden. I lemenår kan og fjellvåken sitt skarpe skrik høres fra nesten hver nut over hele vidda. Jordugla kan også være ganske vanlig i slike år, men den gjemmer seg helst i vierkratta langs elvene og unngår derforoppmerksomhet på helt annen måte enn skrikhalsen fjellvåken.

De flate myrområdene med talløse større og mindre vann på sentrale deler av Hardangervidda er svært artsrike biotopar for vandere og ender. Myrsnipe, temmincksnipe, fjæreplytt, enkeltbekkasin, raudstilk og grønstilk er alle rugefugler i dette området. Tranen kan du og møte her inne, men den er ikke lett å få øye på. Den er faktisk ein mester i å gjemme seg bort trass sin størrelse. Heiloen, ein vadefugl som har valgt seg de tørre heiene som leveområde, er kanskje den vadaren de fleste fotturister får øye på. Den varslar tidlig med lange, melankolske fløytetoner at du er oppdaget. Bergand og toppand er begge vanlige her inne, men de holder seg nokså skjult langs breiddene i rugetiden, og det er først når barna har kommet seg på vannet, at du legger merke til de. For øvrig er vierkratta hjemsted for både sivspurv og blåstrupe. Men den vanlegaste fuglen i fjellet, heipipelerka, finner du stort sett overalt i litt tørrare strøk.

Jakt på villreinen var den viktigaste grunnen for å stryka til fjells, og spor etter fangstgraver og ledegjerder fleire stader fortel litt om korleis jakta vert drive. Restar etter dyregraver og fangstanlegg av nyare dato fortel også sitt om at bygdefolket i seinare generasjonar visste å utnytta dei rike jaktmarkene inne på Hardangervidda. Eit godt døme er fangstanlegget frå vikingtida aust for Krækkja Turisthytte. På det smale eidet mellom Storekrækkja og Ørteren, ligg restar etter vardar og murar som endar i sjøen. Historia fortel at forfedrane våre spente liner med bjøller på mellom vardane. Når reinen trakk over eidet, skubba dei borti linene og vart skrømt på sjøen av bjøllene. I vatnet var reinsdyra eit lett bytte for fangstmenn i båter med spyd og piler.

Nyare utgravingar syner at Hardangervidda faktisk har vore brukt av forfedrane våre omtrent så lenge som det har vore folk i dette landet. Det betyr at for over 8 000 år sidan budde det folk høgt til fjells, i alle fall store delar av sommaren. Sjølv om klimaet var mildare og skoggrensa gjekk vesentleg høgare enn i dag, har livet i fjellet neppe vore noko dans på roser. Vil du sjå korleis dei innretta seg, kan du ta turen til eit av steinalderfolka sine spiskammer oppe ved Sumstangen. 

Det er ein odde i Finnsbergvatnet, om lag en mil sør for Finse og ca ei mil frå Fagerheim. Som namnet antydar er Sumstangen staden kor reinen sumde for å koma over det langstrakte vatnet. Dette visste sjølvsagt steinalderjegrane på Hardangervidda om, og sytte for å byggja fangstgraver der reinen pleide å koma i land. Ruinar etter gravene, med ledeggjerde og hytte hvor jegrane kunne halda til, syner tydeleg korleis jakten gjekk føre seg. Arkeologar har gjennomsøkt tuftene etter buplassar og funne både eit stort antal flintavslag frå produksjonen av pilspissar og økser, og mange små skjerereiskapar til å skrapa sinn med. Funna tyder på at forfedra våre har nytta denne plassen gjennom lang tid.

Har du augo opne når du er ute og går i fjellet, vil du snøgt leggja merke til spor etter menneske. Dei mest synlege teikna er dei gamle steinbuene som finst mest overalt på Hardangervidda. Fleire av dei er diverre delvis rasa saman, men forbløffande mange er haldne i god hevd og står som tause vidnesbyrd om menneskeleg virksomhet i fleire hundreår.
Det er nok helst jegrar og fiskarar som på dette viset har skaffa seg eit lite krypinn. Mange av buene har også vore i bruk som steinbuer, og tallause er dei budeiene som har haldt ut med sur bålrøyk medan dei rørte i ostegryta. Utmarka har alltid vore viktig for bygdene kring vidda, men i tidligare tider var ressursane i fjellet i endå større grad avgjerande for at det skulle vera mogeleg å bu i karrige fjellbygder.

Ligg bua i tilknyting til ei av dei mange gamle slepene som kryssar Hardangervidda, er det nærliggjande å tru at også ferdafolk fant ly i steinbuene. Slepene er merke etter ferdsel gjennom tallause generasjonar, anten til fots eller med ride- og kløvhestar. Dei brukte vidda som snarveg mellom bygdene på aust- og vestsida. Om véret slo seg vrangt, kunne turen over vidda vera tøff, og da galdt det å auka tryggleiksmarginane. Eit godt døme på korleis dette vart gjort, kan ein studere i dalføret mellom Dragøyfjorden og Svartevatnet. Der finst det ei rekkje med kjempevardar som vart reist av Hol kommune i 1850. Dei markerer vintervegen mellom Haugastøl og Eidfjord. Når du beundrer desse vardane, skal du vita at vardebyggjaren fekk 15 dalar totalt for jobben. Omrekna til dagens mynt tilsvarar det 2 kroner pr. varde! Følg gjerne varderekkja vestover, den står like solid i dag som då den vart bygd.

Alle fedriftene som kryssa Hardangervidda, har også sett sine spor. Driftekarar fôr rundt i bygdene vinterstid og kjøpte opp dyr. Om sommaren førte dei buskapen til fjells, og lå der i lange sommermånader for at dyra skulle få feita seg opp på frodige fjellbeiter. Om hausten dreiv dei flokkane austover for å selja dei til kjøtsvoltne byfolk.

Det skulle dryga heilt til utpå 1800-tallet før vitskapsmenn og turistar tok seg til fjells. Blant dei som leda an, var botanikaren Christen Smith. Saman med ein kollega gjekk han i 1812 frå Argehovd ved Møsvatn, langs Kvenna til Litlos og vidare til Espe ved Sørfjorden. Det vart ikkje akkurat kø i fara etter desse folka. Sant å seia gjekk det fleire tiår før andre byfolk tok turen til fjells. Dei fyrste var helst målarar og andre kunstnarar, og deira skildringar av Hardangervidda bidrog gradvis til at fleire fylgde etter.

I dag er Hardangervidda eit svært populært rekreasjonsområde for turistar. Vidda er tilrettelagt for turisme gjennom godt merka turstigar sommarstid og kvista løyper vinterstid. Fjellstover og hytter tilbyd mat og overnatting. Du kan oppleva ei rekkje spanande ting i tillegg til å gå på tur eller gå på ski. Du kan vera med på brevandring, fiska eller jakta, du kan køyra hundespann eller driva med skisegling og kiting.

Hardangerjøkulen ligg der som ei gedigen iskake og er med sine 1863 meter over havet eit av de høgaste punkta sør for Jotunheimen. Hardangerjøkulen er den 6. største isbreen i Noreg og nest største platåbre. Arealet på breen er dryge 70 kvadratkilometer, og fra kanten fell fleire korte brearmar ut til alle sider. Dei to største er Rembesdalsskåkji i vest og Middalsbreen i aust. På klåre dager er utsynet formidabelt. Dersom du ynskjer opp på toppen om sommaren, har du fleire mogelegheiter. Den lettaste og tryggaste turen går via Kongsnuten. Delar av vinteren er det kvista rundtur på breen frå Finse.

Under krigen freista tyskarane å byggja flyplass på Hardangerjøkulen. På Finse hadde dei bygningar for å testa drivstoff og flymotorar under kalde forhold, og hausten 1940 vart fleire hundre sekkjer sagflis frakta opp til toppen av jøkulen. Flisa vart så spreidd utover snøen og stampa inn med treklubbar for å få til ei fast overflate. Diverre, for tyskarane, havarerte det fyrste flyet i ein skjult bresprekk då det skulle ta av. Dermed vart det brått slutt på planane om flyplass.

Sommar: Frå Nordre Kongsnuten, på bru over Styggelvane og så oppover morenevollar i retning Blåisen.

Vinter: Hardangerjøkulen er ein isbre, med alt som det fører med seg av spenning og farar. Sjølv på topplatået kan det dukka opp sprekker, særskilt hvis det har vore en snøfattig vinter. Tau er difor obligatorisk på breen vinterstid dersom ein ferdast utanfor dei kvista løypene. Frå Finse går det løype fra foten av Midddalen og vidare til Røde Kors-hytta. Derfrå mot Ramnabergbreen og tilbake til Finse.

Hardangervidda Nasjonalpark vart oppretta i 1981. Den er på heile 3422 kvadratkilometer og henger saman med landskapsvernområda Skaupsjøen/Hardangerjøkulen og Møsvatn Austfjell. Totalt er verneområda 4272 kvadratkilometer, noko som er større enn gamle Østfold fylke. Privat eigedom utgjer 70% av arealet, medan 30% er statsalmenning.